Denne artikkelen baserer seg på bøkene, Fattiga som de voro, av Birger Ekerlid og I gränslandet av Karl Andersson.

Familie

Stor-Nila (Nils Nilsson Njajta, 1822-1899) og Lill-Docka (Maria Larsdotter, 1822-1899).

Paret giftet seg i Lycksele i 1846. I 1846 fikk de sitt første barn. Det var en gutt som var død ved fødselen. I 1857 fødte Lill-Docka en datter, Maja Stina, som døde etter to timer. I 1848 kom Sjul til verden. Han ble fire år og døde i 1852.

Stor-Nila og Lill-Docka var reindriftsutøvere i Ran sameby. De hadde en reinflokk som de levde godt av, og livnærte seg dessuten av jakt, fiske og fangst. I Stor-Nilas familie var det personer som brukte den samiske tromma, gievrie, for å påkalle høyere makter. Disse personene ble kalt noider. Stor-Nila opprettholdt familiens noidtradisjoner.

Stor-Nila tok livet av Sven Sjulsson

I 1848 var en del reindriftsutøvere samlet i en leir ved Renberg, straks utenfor Storuman. I en av kåtene møttes Stor-Nila og Sven Sjulsson. Stemninga i kåta var ikke god. Sven Sjulsson påstod forbitret at Stor-Nila hadde spådd livet av Svens ektefelle, Maria Nilsdotter. Hun døde i 1844. Krangelen mellom Stor-Nila og Sven utviklet seg til en fysisk slåsskamp. I kampens hete slo Stor-Nila Sven Sjulsson med et emne til en ski. Han skadet Sven Sjulsson så stygt at Sven Sjulsson døde etter elleve dager.

Stor-Nila ble arrestert, og på tinget i Lycksele ble han dømt til døden ved halshugging. Saken ble overprøvd av høyere rett, hovretten, og endret til drap skjedd i nødverge med en fengselsstraff på to år. Straffen ble sonet ved Långholmen i Stockholm. Da Stor-Nila havnet i fengsel i 1848 var Lill-Docka gravid med sin første unge.

Etter at Stor-Nila havnet i fengsel fortsatte Lill-Docka livet som reindriftsutøver. Hun jaktet, hun fisket og hun plukket bær for å holde seg i livet. Hun forsørget seg dessuten ved å lage sentråd. Å drive reindrift alene var krevende og slitsomt, så reindrifta gikk det stadig dårligere med.

Da Stor-Nila kom tilbake fra Långholmen i 1852 var det ikke noe igjen av reinflokken. Stor-Nila og Lill-Docka kunne derfor ikke leve av reindriften lenger. Heretter levde de av jakt, fiske, fangst og tiggeri. I ny og ne slaktet Stor-Nila en rein eller to for å holde familien i livet.  Rike Nils Vinka var ikke så nøye på om Stor-Nila tok en rein nå og da. Andre reindriftsutøvere anmeldte Stor-Nila for å tyvslakte rein. Stor-Nila var en kjent bjørnejeger. I løpet av livet skjøt han 50 bjørner.

Paret bodde ei kåte ved Boksjøen. Som tidligere nomadiserende reindriftsutøvere hadde de flere kåter, ved Gimtsjøen, ved Kirjesjaure og vid andra platser.Familien bestod nå også av Stor-Nila og Lill-Dockas sønn, Sjul.  Sønnen var blitt fire år da Stor-Nila fikk se han for første gang. Sønnen døde i 1852, 4 år gammel.

Stor-Nila som noid

Stor-Nila fortsatte som noid og brukte familiens gamle offerplasser ved Gimtsjøen og Laisholmen. Det er flere fortellinger som handler om Stor-Nila som noid, noen handler om gode spådommer, andre om dårlige spådommer.

En av de gode spådommene dreier seg om et bryllup. Stor-Nila og Lill-Docka var fattige. De hadde derfor ikke med noe gave da de deltok på bryllupet i Jokksjaur. Brudeparet syntes allikevel å ha fått en av de fineste gavene av Stor-Nila som hadde spådd at det ikke skulle fattes noe i brudeparets hjem.

En annen historie dreier seg om dårlig spådom. På apoteket i Lycksele kom Stor-Nila i klammeri med apotekerfrua som kalte Stor-Nila for en luslapp. Dette fant Stor-Nila seg ikke i og spådde at apotekerfrua skulle få problemer med lus. Søndagen etterpå var apotekerfrua på storbesøk, og plutselig oppdaget hun en mengde lus på kroppen. Lusene forsvant ikke før hun oppsøkte Stor-Nila og ba om forlatelse for at hun hadde kalt Stor-Nila en luslapp.

Stor-Nilas tyvslakting

Stor-Nilas tyvslakting av rein var en kilde til stadige konflikter. I 1881 ble han tatt på fersk gjerning av seks menn da han hadde tyvslaktet tre rein. Blant de seks var Stor-Nilas eldste bror, Sjul Nilsson Njajta, og sønnen til ytterligere en bror av Stor-Nila, Nils Mattsson Njajta. De anmeldte og vitnet mot Stor-Nila, som denne gangen fikk en straff på to år og seks måneder. Turen gikk tilbake til Långholmen for å sone straffen. I forhørsprotokollen ved Långholmen ble det skrevet: Fattigdom synes ha varit en af orsakerna till hans støld.

Stor-Nilas tyveri

Lill-Docka levde av jakt, fiske, fangst og tiggeri i den tiden Stor-Nila sonet dommen.  Livet ble ikke lettere å leve etter at Stor-Nila hadde sonet sin andre dom i 1883. Paret fortsatte å leve av jakt, fiske, fangst og tiggeri. Fattigdommen førte til at Stor-Nila igjen tok seg til rette. I 1885 brøt han seg inn i et lager i Bertejaur og stjal blant annet en kniv, et rep, et halstørkle, seler og noen vadmelsklær. Verdien av tingene ble anslått til 34,25 kroner. Denne gangen ble Stor-Nila dømt til fire år og seks måneders straff, og turen gikk igjen tilbake til Långholmen. I 1889 kom han tilbake til Lill-Docka, og de fortsatte livet som før.

Den siste av Stor-Nilas og Lill-Dockas tiggerturer

På en av sine tiggerturer i Norge oppsøkte Stor-Nila og Lill-Docka en tremenning av Stor-Nila, Anna Maria Månsdotter (1838-1923). Hun bodde sammen med sin mann Klemet (Clemet Persson 1833-1915) under en liten heller i Leirbotnet øverst i Leirskardalen. I den lille helleren oppholdt det seg dessuten fem barn og to kyr.

I mars 1899 kom Stor-Nila og Lill-Docka til Klemethelleren. Etter noen dager antydet Klemet, på forskjellig vis, at besøket hadde vart lenge nok, så da været letnet litt 10. mars 1899 tok Stor-Nila og Lill-Docka farvel med Klemethelleren. Klokken var blitt to da paret begav seg på ski over Leirbotnet mot Kjensvatnet. Der hadde Klemet ei hytte på Klemetneset som de skulle ta inn i, før de fortsatte ferden heim til Boksjøen. Stor-Nila og Lill-Docka var begge 76 år gamle. De hadde dårlig med klær og lite mat på fjellturen over Leirbotnet mot Kjensvatnet. Maten bestod av en pose med litt kaffe og litt brød.

Været var ikke det beste. Da de merket at det begynte å bære nedover mot Kjensvatnet, var sikten dårlig og kreftene begynte å ta slutt. Paret bestemte seg derfor for å søke ly ved noen store steiner, som senere har fått navnet Stor-Nila steinene. Her ventet de på at været skulle bli bedre. Men, til ingen nytte. Begge to omkom ved Stor-Nila steinene.

Stor-Nila og Lill-Docka ble funnet 17. juni 1899. Hendelsen ble omtalt 12. juli 1899 i avisen, Westerbotten:

Ihjälfrusna på fjället

Under sistlidne vinter kommo till Hemnes uppe i Norge från Tärna två lappar, den både i vårt broderland och i Sverige välkände ”Stor-Nilo” med hustru, bägge 76 år gamla.

Redan före påsk begåfvo de sig från Leskarbygdens översta gård Tveraa på hemväg till Sverige. Klockan var redan 2 på eftermiddagen innan de styrde upp på fjället, oaktat folk afrådde dem ifrån att draga åstad så sent på dagen.

Nordost från Tveraa ligger en insjö, vid hvilken en sommarhydda är belägen, hvilken de tänkte sig kunna uppnå före nattens inbrott. Olyckligtvis uppstod dock snöstorm på kvällen, och de hunno icke fram.

Det gick emellertid flere veckor innan man fick underrättelsen om deras sorgliga öde, och för omkring en vecka sedan träffades anstalter för att leta efter dem.

Med ledning af deras skidspår, som nu tinat upp, påträffade man utan svårighet deras lik en i hög backe vid den ofvannämda sjön. De hade förmodligen i mörkret icke vågat sig nedför backen.

En skidstaf stod i snön bredvid liken, och mannens kropp stack fram en smula ur snön. De lågo vid sidan av hvarandra med skidorna till hufvudgärd. En till hälften förtärd kaka låg emellan dem, och en annan hade mannen stuckit i barmen.

De hade, som lapparna ofta göra, gräft sig ned i snön för att öfvernatta och ha troligen somnat utan att vakna mer.

Ett vackert drag af den gamle lappen var, att han tagit af sig sin undertröja och mössa och låtit sin hustru påtaga dessa för att hålla henne varm. De voro eljes mycket dåligt klädda, fattiga som de voro.

Stor-Nila og Lill-Dockas begravelse

1. juni 1899 hentet bygdefolket i Leirskardalen Stor-Nila og Lill-Dockas kropper ned fra Stor-Nila steinene. Bygdefolkene var Hans Nilsen, Nils Andersen og Jens Jacobsen alle fra Meland, Gulle Hansen og Peder Jakobsen begge fra Leirskar, Petter Larsen fra Fjelldal og Endre Nilsen fra Finbak. Også Klemet Persson deltok ved transporten.

Stor-Nila og Lill-Docka ble gravlagt ved Korgen nedre kirkegård 20. juni 1899. Det er ingen gravstein som viser hvor de ligger, men det skal være i samme område som Klemtes gravstein fortsatt står.

Gravferden av Stor-Nila og Lill-Docka kostet fattigvesenet i Korgen 166,96 kroner. Beløpet ble tilbakebetalt til Hemnes kommune i 2008. Det var en fjern slektning av Stor-Nila, Arvid Nilsson med familie som betalte tilbake pengene. Arvid Nilsson hadde i mange år blitt hjemsøkt av Stor-Nila som ikke fikk fred før utgiftene til gravferden var tilbakebetalt.

Ført i pennen av

Artikkelen er ført i pennen av Dag Brygfjell og Birger Ekerlid august 2022, på oppdrag fra Okstindan natur- og kulturpark.

Videre navigering

Tilbake til Visit Helgeland

Hør på podcasten om Stor-Nila og Lill-Docka

Boka, Fattiga som de voro, inngår som ei av tre bøker i boka Fjäll i förvandling, skrevet av Birger Ekerlid. Boka koster 200 kroner + frakt. Boka kan du kjøpe ved å bruke dette kontaktskjemaet