Siste utslåtten

(Utdrag fra kapittelet Siste utslåtten)

Den siste utslåtten

Av Elias Bjørnå

Stille kom han ruslende etter en nesten igjengrodd sti. Håret hans Bessedør var hvitt og ryggen litt kroket. Han var blitt gammel, den trauste fjellbonden. På ryggen bar han en velbrukt sekk, og på en av skuldrene en "kvasslipt" ljå. Han stanset da han kom fram til den gamle "utengsløa", og så seg om. Mye var forandret siden han var der sist. Ljåheinet lå fremdeles på sin plass på en av "syllsteinene" og snart ljomet "kveterklangen" utover den solvarme enga. Med sikker hånd førte han ljåen gjennom den blomstrende vollen rundt løa og inn mellom de nærmeste trærne. Inne i løa sto det et par river. Han valgte ut den som hadde flest "tinner" og bredde ut gresset der solen slapp til. Etter en passelig arbeidsøkt, tok han en velfortjent pause. Han lette seg fram til bekken der de pleide å koke kaffe og holde matrast. Men det var vanskelig å komme seg fram dit. Småskogen hadde med årene vokst seg tett der det før var "slåttland". Noen av steinene i "kaffekokerstøa" var borte, så han fant nye steiner som han la til. Deretter fant han never og tørrved til bålet, og fylte den velbrukte svartkjelen i bekken som hadde så friskt og godt vatn. Snart kjente han den gode lukta av kaffe og røyk fra bålet. Kaffen i den sjøllaga koksa smakte alltid godt ved bålet. Det var en stille og fi n dag, og der i "utslåtten" kunne han få være alene med sine tanker og drømme seg tilbake til gamle dager. Han hadde lenge tenkt å gjøre denne turen, ville enda en gang oppleve å få være der. Kjenne den gode angen av nyslått gress og tørt høy. Og se enga nyslått og fi n etter at høyet var raket sammen og båret inn i løa. Han husket så godt den lykkelige tiden. De trivelige stunder ved "kaffebålet" sammen med den øvrige familien. Riktignok var det et slit mang en gang, men det fulgte så mange gode minner med. Han kunne se for seg sin kone der hun dekket til mat i skyggen av den store bjørken som stod like ved. Hun var alltid fl ink til å stelle i stand kosestunder i en hverdag fylt med slit og forsakelser. Men hun var ikke mer. En tåre dryppet ned på et skrukket kinn, en "arbeidsslitt" hånd lette seg fram og tørket den bort. Slik ble han sittende i egne tanker, og kaffen i "koksa" var blitt kald da han reiste seg for å rusle tilbake til "høybreia". Da solen nærmet seg de snødekte fjellene, som i det fi ne kveldslyset speilte seg i det "blankstille" Nord-vatnet, var høyet kommet inn i løa. Det luktet så friskt der inne, der han trett og støl etter dagens arbeide hadde satt seg godt til rette i det myke høyet. Han lot blikket fare over de blankslitte stokkene. De hadde huset mange års grøder som både han, hans far og hans bestefar hadde båret inn. Gamle årstall og navn som var risset inn i stokkene fortalte sin egen historie. Han hadde mange ganger før sittet på samme plassen og hvilt seg etter en slitsom dag. Da dreide tankene seg om framtiden. Han hadde hatt så mange planer og drømmer, men slik ble det ikke, den nye tiden kom.