Gjestfrihet

(Utdrag fra kapittelet Gjestfrihet)

STILLFARENDE OG FREDSOMMELIGE SLITERE

De kjæreste minnene vi sitter igjen med fra Bessedør, knytter seg til de

stillfarende og fredsommelige sliterne som bodde her, men som nå er borte for

alltid. Men, hva var det da som var så enestående med disse menneskene? De

tok jo ikke ned verken måne eller stjerner! Nei, oldefar Mikkjel Kolbeinson

og bestefar Kristian Mikkelsen, og deres nærmeste etterkommere, vokste

opp i en tidsperiode som var sterkt preget av gudsfrykt og nøysomhet, med

stor respekt for foreldre og myndigheter. Det var en tid da husandakt var en

alminnelig skikk rundt om på gårdene, og gjestfriheten en selvfølgelighet.

Som skikk og bruk var før i tiden med å vise folk gjestfrihet, stod også

Bessedøren gjestfritt åpen for alle klasser av farende folk, fra den usleste

luffar til den største herrens tjener. Nils Nilsskog fra Brygfjelldalen var en

av de som av og til overnattet i sengstua i Bessedør. Han handlet varer fra

Stockholm som ble sendt til Rønes i Tängvassdalen. På turen fra Brygfjelldalen

til Rønes, overnattet han av og til i sengstua i Bessedør. Det var alltid godt å

kunne sette av seg latmannsbølæ i Bessedør, og det kostet ham ikke noe

å overnatte der. En gang hadde han kjøpt seg grammofon, og herligheten ble

behørig demonstrert da han var innom i Bessedør. Det var mange farende folk

som skulle ha både mat og losji hos oss, og da kom det godt med at vi hadde

nok med mat.

Gjestfriheten skyldtes dog ikke at folk var mer velstående enn folk er i dag.

Nei, tvert imot. I gamle dager fi kk alle sammen svette for det daglige brød.

Men hver gang det kom fremmede til gårds, fant de alltid fram det beste

som huset kunne by på, mat som vi nesten ikke hadde råd til å spise selv.

Framundfolkmat, som han bæssfar Kristian Mikkelsen og ho bæstæ Kristine

Ingebrigtsdatter sa.