Kannikgjeld på Helgeland

Alstahaug kannikgjeld bestod av det vi i dag kjennersom kommunene Alstahaug, Herøy, Dønna, Leirfjord, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Nesna.

Fra middelalderen og fram til 1804, da Nordlandeneog Finnmarken ble eget bispedømme, var hele Nord-Norge underlagt kirkeadministrasjonen med sete i Trondheim (Nidaros). Reformasjonen brakte ikke umiddelbart med seg store forandringer i administrasjonen. En biskop var øverste leder. Prestekollegene ved domkirken kaltes Domkapitel, og

medlemmene i Domkapitlet hadde navn som korsbrødre, kanniker og capitulares.

Tittelen kannik ble opprinnelig brukt på alle geistlige som arbeidet i et bispedømme, unntatt privatkapellaner og ordensprester. Kannikene hadde relativt gode lønnsbetingelser, og etter hvert ble det så

mange av dem, at myndighetene fra ca. 1600 iverksatte tiltak for å redusere antallet. Dette skjedde ved at kanniker ble beordret ut i prestegjeldene som titulære sogneprester.

Domkapitlet hadde kallsrett. Det betyr rett til å ansette / utpeke prester i de respektive kannikgjeldene.

Samtidig hadde menighetene rett til å uttale seg. Dette førte ofte til uenighet og interessekonflikter både med hensyn til ansettelser og innbetaling av avgifter.

I 1619 frasa Domkapitlet seg kallsrett i 17 kannikgjeld.

Blant disse var de tre kannikgjeldene på Helgeland. Fra nå av kunne menigheten velge sine prester fritt. Til gjengjeld skulle det betales inn en avgift til Domkapitlet, utregnet etter kallenes betalingsevne. Kongen bekreftet denne ordningen våren 1620. Dermed er det ikke grunnlag for å bruke betegnelsen kannikgjeld om Alstahaug etter 1620.

Kirkeorganisatorisk inndeling

Før reformasjonen var Helgeland blitt delt i tre prestegjeld (kannikgjeld), Alstahaug, Brønnøy og Rødøy. Den kongelige kommisjonen, som var ledet av Christian Friis, hadde på sin reise funnet at mange Sogne ulideligen og med stor Forsømmelse hidtil have været betjente i det Sognepresten og Korgen kirke 1863-2013 Vårt prestegjeld  19

Kapellanen, begge tillige, have været i een Kirke, den Ene siunget for Alteret, den Anden prædike». Dette var naturlig nok ikke akseptabelt, ettersom det var knapphet på prester, og mange sognebarn sjelden kom seg til gudstjeneste.

Ved kongelig åpent brev av 30. mars 1731 ble det bestemt at Alstahaug prestegjeld skulle deles i tre selvstendige prestegjeld:

Indre Ranen (Hemnes med Mo som anneks)

Ytre Ranen (Nesna med Dønnes som anneks)

Alstahaug med Herøy, Tjøtta, Stamnes som

anneks, samt et kapellani i Vefsn.

Ordningen skulle først tre i kraft etter at sogneprest Anders Dass var død. Han døde 25. juni 1736, men ordningen ble ikke iverksatt før desember 1738.