Korgenkirke

Korgen kirke

(Utdrag fra artikkelen Korgen kirke)

Spaden i jorda

Sommeren 1860 var alt klart for å begynne bygging av kirken. Imidlertid var det ikke stein i nærheten for grunnmur,

og den skal ha kommet fra Leirskardalen. Planen anga at det ville gå med 13 kubikkmeter stein. Et stort antall lass måtte kjøres på snøføre vinteren 1860 - 1861 når elvene var islagt. Det samme gjaldt for framkjøring av tømmerstokkene. Av tømmer skulle det kjøres fram 800 mindre stokker og 36 lange stokker, også på snøføre vinteren 1860/61. Christine Johannesdatter fra Boldermoen var en av de som kjørte tømmer fra Boldermoen til Korgen. Stedet som tømret ble hentet fra heter Brentlandet, etter at det var en skogbrann i samme området som tømmeret ble

hentet fra.

 

Det ser ut som om det kan ha vært en arbeidsfordeling mellom bygdene Leirskardalen og Brygfjelldalen / Baklandet. Mesteparten av steinmassene kom fra Leirskardalen, mens tømmeret kom fra Brygfjelldalen og Korgenområdet. Arbeidet med graving av tomta kan havært utført høsten 1860, men muring av grunnmur kunne først starte våren 1861, likedan begynte de med rying (øksing) av tømmerstokkene og tømring på den ferdige grunnmuren.

Så snart marka ble telefri våren 1861, ble tomta utpekt. Den skal være gitt til sognet av landdrotten, Walnum. Stein til syllmuren ble tatt ut og kjørt til tomta av folk fra Leirskaret. Da muren var ferdig, kom tømmermennene og tok fatt; ti nødvendige materialer kom, efterhvert det trængtes, skrives det optimistisk.

 

Da første syllstokken ble kjørt inn på kirketomta, ble det ringt med kirkegårdsklokka som stod ved kirkegården. Det var alminnelig fryd og jubel i Korgen den dagen. En skikkelig festdag.

Wølner på visitt

Først i juli 1861 kom sogneprest Wølner til Korgen for å holde skoleeksamen og jordfeste. Dette var vanlig hver forsommer. Etter at jobben var gjort, gikk han bort til bygningsmennene for å se på arbeidet deres. Han måtte erkjenne at det var skikkelig og solid arbeid som var utført, men han beklaget at korgværingene har gaat kirkens autoriteter forbi og saaledes handlet ulovligt. Det ble sagt at han direkte skal ha motarbeidet kirkebygginga, likeså at det var tvilsomt om biskopen ville vigsle dette huset, selv om det hadde en kirkelig form etter som det var oppført uten Kirkedepartementets tillatelse. Til denne uttalelsen skal han visst ha fått følgende svar: Vil biskopen av den grund negte aa indvi huset, vet vi ingen anden raad end aa melde os ud av Stadskirken og danne en luthersk frikirke.

 

Frontene var ennå steile. Det er rimelig å tro at situasjonen var slik på grunn av at sogneprest Wølner var en embetsmann av den gamle, konservative og korrekte sorten som ville ha alle formalia på plass før bygginga kunne starte. Da måtte det være godkjente tegninger, plan, garanti for vedlikehold, forprestens og klokkerens reiser til gudstjenester, og så måtte det søkes om allernådigste kongelige resolusjon.

 

I dag kreves atskillig fl ere formelle utredninger til et stort nybygg. Wølner var nok støtt over at korgværingene tok skjea i egen hånd og gikk utenom både han og andre autoriteter. Wølner fant det riktig å sende en innberetning til Stiftsdireksjonen om saken etter besøket. Han hadde jo sett at kirkebygget var påbegynt. Det sies også at forholdet mellom Wølner og Iver Rivert Johansen (primus motor for kirkesaka) ikke var det beste etter 1860. Saka hadde en svært trang fødsel, og det mente korgværingene skyldtes Wølners motvilje og treghet.

Bilder fra boken Korgen kirke

(Klikk på et bilde for å se en større utgave.)