Eivind Berggrav

Og så begynte Gjeitanger å fortelle:

”Det kom brev til Hemnesberget om bispevisitas.

Eivind Berggrav skulle komme på besøk og se

hvordan det gikk med presten og menigheten og alt

det der. Allerede den gang hadde Berggrav utmerket

seg som lederskikkelse og hadde et stort navn i

Den norske kirke. Det var altså i juni 1937, og han

skulle til Korgen på en fredag. Korgen Kirke var

artig på mange måter bl.a. fordi bøndene i Korgen

hadde bygget den uten tillatelse, hverken av konge

eller regjering eller annen øvrighet.

Kirka har mange rare og sjeldne ting innvendig.

For det første er det nå altertavla med bilde av

Jesu himmelfart. Ved sida av alteret står fi gurer av

Hellig Olav og Martin Luther. Prekestolen er vakkert

dekorert med malerier og fi gurer. Og så må vi

ikke glemme at oppå prekestolen er det en såkalt

lesepult til å legge fra seg på: f.eks. Bibel, tekstbok

og papirer. Prekestolen er høy i seg selv, og så kom

den der greia oppå der igjen. Jeg var ikke glad

i den der lesepulten. Det var som om orda kom

tilbake i munnen på meg når jeg snakket. Så jeg

måtte tøye meg ut på siden av lesepulten, enten på

høyre eller venstre side når jeg snakket til menigheten.

Biskop Berggrav var en koselig kar, som var

veldig fl ink til å behandle folk. Bestemor syntes

han var én av de mest beskjedne gjester som hadde vært på besøk i prestegården. Til frokost skulle han ha bare ett smørbrød og ett egg og én kopp kaffe opp på rommet sitt. Men, overfor prester kunne han være litt ovenfra og nedad.

Hei, pist du, var det ikke alle prester som likte.

Jeg våget aldri å si du til biskopen. Jeg måtte f.eks.

si: Vil biskopen gjøre det og det?

Mens vi satt der i prestegården på Hemnesberget

om torsdagen før visitasen, så sa biskopen plutselig:

– Du, Gjeitanger! Si meg du: Har de den derre

greia der oppe på prekestolen i Korgen Kirke,

ennå?

”Ja, dessverre!! De har nok det ennå!”

– Du, i morra når vi kommer til Korgen, så går

du og han derre klokkeren opp i kirka, og så river

dere ned den derre greia!

”Ja” sa jeg, og mente nei! Jeg ville jo aldri i

verden våge å gå opp i kirka og rive ned lesepulten fra prekestolen. Korgværingene er jo veldig glade i kirka si, ser du. Nei, jeg bestemte meg for ikke å røre den derre greia på prekestolen.