Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på boka, I gränslandet, skrevet av Karl Andersson.

Familie

I 1879 kom en samefamilie fra Tängvatnet i Sverige til Hemnes. De bosatte seg i Leirskardalen. I følge kirkeboka bestod familien av lap Klemet Persson (1833-1915) og ektefellen, Anna Maria Månsdtr. (1833-1923). Paret hadde med seg fem barn; Per Johan (1865), Olof Andreas (1867), Christoffer Mathias (1871), Maria Christina (1873) og Anna Carolina (1877). Med i følget var det to kyr og ei katt. Etter at paret kom til Norge fikk de i 1882 sønnen, Johannes. Da Johannes ble født oppga paret Vildmoen i nærheten av Korgen som bosted.

Klemet var, ifølge Ministerialbok for Hemnes prestegjeld 1826-1841, døpt Clemment. Clemment er senere omskrevet til Klemet på norsk og til Clemet på svensk. I denne artikkelen brukes det norske navnet, Klemet.

Klemet var sønn av Per Henriksson og Kerstin Mattsdotter. Foreldrene til Klemet bodde i en periode i ei køte på Henrikmoen på Holmslett i Leirskardalen. Paret bosatte seg senere i Nordbukta ved Nord-Røsvatnet, der Klemet ble født. Familien ble nybyggere og gårdbrukere ved Tängvatnet i Sverige i 1841.

Klemet og familien flytter til Norge

I 1876 kom Klemet i klammeri med naboen ved Tängvatnet, Daniel Mårtensson. Daniels hest hadde kommet inn blant Klemets kyr. Klemet blandet deretter noen urter, som han kastet i øynene på hesten. Snart viste det seg at hesten begynte å gå uvanlig forsiktig og dessuten var ukjent på kjente marker. Daniel ble rasende og ville gjøre opp med Klemet. Konflikten førte til at Klemet brukte kniven for å forsvare seg. Han stakk Daniel i brystet. Det viste seg snart at det gikk bra med både Daniel og hesten. Men konfliktene mellom Klemet og Daniel førte til at Klemet med familie bestemte seg for å flytte fra Tängvatnet. Turen gikk til Hattfjelldalen og endte til slutt i Krokan i Leirbotnet øverst i Leirskardalen.

Et nytt hjem

I Leirskardalen kjente Klemet til en heller i Krokan i Leirbotnet hvor han ville bygge seg et nytt hjem. Helleren fikk senere navnet Klemethelleren. I byggeperioden bodde familien hos Lars og Anne Marie Nilssen på gården, Fjelldal.  Våren 1880 var byggverket ferdig. Størrelsen på Klemethelleren var cirka 5,5 meter * 3 meter. Til venstre for inngangsdøra hadde Klemet laget plass til de to kyrne, og til høyre plass for to voksne og fem barn. Klemet hadde murt opp et ildsted hvor de kunne koke mat og fyre for å holde varmen. Under helleren kom det fram kildevann. I sin tid var helleren det første husværet i Hemnes som hadde innlagt vann. Helleren ble senere utvidet med et tilbygg av tømmer.

Da helleren var ferdig kunne Klemet stolt ønske ektefellen og ungene hjertelig velkommen til det nye husværet. Døra i byggverket var så lav at Anna Maria måtte bøye seg på tur inn. Inne i helleren oppdaget hun at Klemet hadde laget et bord av ei stor steinhelle. Hver kveld ble rommet omgjort til soverom. Klemet hadde snekret en benk som han sov på. Kona og ungene sov på gulvet i skinnfeller. Når sengene var i bruk, tok de mesteparten av rommet. Klemet undret seg spent over hva Anna Maria syntes om det nye bostedet under og delvis inne i et berg. Jo, dä ä ju mycke man kan önska sej, men int allt man kan få. Men dä hära me vattne va ju bra.. Dette ble bostedet for Klemet, Anna Maria og familien de neste 30 årene.

Senere fikk Klemet tilgang til ei hytte ved Kjensvatnet. Den brukte familien om sommeren. Her bygde Klemet ei køte som ble brukt til fjøs for kyrne. Stedet har senere fått navnet Klemetneset.

Nybyggerliv

Klemet og Anna hadde ikke rein. De livnærte seg av jordbruk (to kyr), jakt, fiske og fangst, og det de fikk av bygdefolket i Leirskardalen. Det er et par eksempler på at familien fikk hjelp fra fattigkassen i Hemnes. Klemet hadde sannsynligvis litt inntekter fra å være guide for forskere og tindebestigere som tok turen til Okstindan. Det er dessuten kjent at Klemet sydde komminger og snekret ski. Familien levde et liv i stor fattigdom på materielle goder og et liv i utenforskap.

Husholdet var preget av naturalhushold med høy grad av selvberging. De levde i og av naturen. De plukket bær og fisket. Klemet hadde et munnladningsgevær som ble brukt til å skaffe vildt. Og de hadde to kyr som gav dem melk. Ved Anna Marias hjelp ble melka til fløte og rømme. Hun kinnet smør og ystet ost.

Jakt og fangst førte til at familien kunne bytte til seg mat, og annet som de trengte, på butikken S.O. Eitran i Korgen. En gang hadde Klemet med seg et gaupeskinn da han kom til S.O. Eitran. I bytte mot gaupskinnet fikk Klemet med seg ljåer og en slipstein.

På en av turene fra Korgen til hjemmet i Klemethelleren kjøpte Klemet seg en slakthest for ti kroner. Planen var å slakte hesten, men først skulle han bruke den hele sommeren. Det var en stolt hesteeier som vandret opp gjennom Leirskardalen. Hesten ble brukt til å kløve slipsteinen, og treverket som slipsteinen skulle monteres på, da familien tok turen til Klemetneset ved Kjensvatnet.

Ved Kjensvatnet holdt familien slåttonn for å skaffe nødvendig vinterfôr til de to kyrne. I Bleikvatnet var det godt med fisk, og i liene godt med ryper. Når høsten kom var det rikelig med multer på myrene.

Ungenes skolegang

Ungene til Klemet og Anna gikk på skole på Meland i Leirskardalen. Læreren var Thore Sande. Avstanden mellom Klemethelleren og skolen på Meland var i underkanten av en mil hver vei. Skoleveien var strabasiøs, særlig om vinteren. Da hendte det at Klemet måtte binde ungene sammen i tau og følge dem til skolen. Christina var heldig. I en periode fikk av skoletiden fikk hun bo og hjelpe en hjelpetrengende kvinne på en gård i Leirskardalen.

Klemets overnaturlige evner

Klemet hadde naturkunnskaper som ingen andre kjente til. Han kjente til virkningsstoffene i urter og vekster. Bygdefolket mente han kunne helberede både mennesker og dyr. En gang fikk Klemet høre om en bonde som hadde en syk hest. Det var stor fare for at hesten måtte slaktes. Bonden hadde utlovet ti kroner til den som kunne helberede hesten. Klemet oppsøkte bonden og hesten med sine medisiner. Noen dager senere var hesten frisk, og bonden holdt sine ord og betalte ti kroner til Klemet.

En annen gang hjalp Klemet ei syv års gammel jente som var syk. Klemet la sin ene hånd på jentas hode, og på tur ut sa han: I morron är du frisk. Neste dag var jenta frisk. Hun glemte aldri Klemets hånd, som føltes kald som is.

Klemet som fjellfører

Klemet var en ettertraktet fjellfører for forskere og tindebestigere. Han kjente forholdene i fjellet bedre enn noen annen. Om det ble tale om en tur til fjells, så slapp Klemet alt han hadde i hendene, og var straks klar til å være fjellfører.

I 1883 var Klemet fjellfører da den franske geograf og tindebestiger, Charles Rabot, besteg Nord-Norges høyeste fjell, Oksskolten 1 916 m.o.h. Samme år var Klemet fjellfører da Charles Rabot var førstemann på den sydligste Okskalven 1 646 m.o.h. I 1883 var kaptein Grimsgaard på Okstinden 1 804 m.o.h med Klemet som fjellfører. I 1900 var Klemet fjellfører da K. Bing besteg Oksskolten. På begynnelsen av 1900-tallet var sakfører K. Bing fra Bergen en av landets dyktigste fjellklatrere og førstemann på en rekke topper blant annet Okshornet 1 901 m.o.h.  K. Bing og Klemet var samtidig på Oksskolten, der også Irgen Fjelldal var med. I 1908 var Klemet fjellfører for Adolf Hoel. Adolf Hoel drev med forskning rundt hele okstindområdet.

Besøk av Stor-Nila og Lill-Docka

I mars 1899 fikk Klemet og Anna besøk av Stor-Nila og Lill Docka. Stor-Nila og Anna Maria var tremenninger. Paret hadde i sine unge dager hatt en reinflokk som de levde godt av. Stor-Nila hadde i selvforsvar drept en annen person, med det resultat at han fikk to år i fengsel. I løpet av fengselsoppholdet ble reinflokken utslettet. Paret levde deretter av jakt, fiske, fangst, tyvslakting og tigging. Opp gjennom årene satt Stor-Nila flere år i fengsel. Dette besøket var på en av tiggerturene til Norge. På tur tilbake til Sverige tok de turen innom Klemethelleren.

Etter noen dager antydet Klemet på forskjellig vis at besøket hadde vart lenge nok, så da været letnet litt 10. mars 1899 tok Stor-Nila og Lill-Docka farvel med Klemethelleren. Klokken halv to begav de seg på ski over Leirbotnet mot Kjensvatnet. Der hadde Klemet ei hytte på Klemetneset som de skulle ta inn i, før de fortsatte ferden heim til Boksjøen. Stor-Nila og Lill-Docka var 76 år gamle begge to. De hadde dårlig med klær og lite mat på fjellturen gjennom Leirbotnet mot Kjensvatnet. Maten bestod av en pose med litt kaffe og litt brød.

Været var ikke det beste. Da de merket at det begynte å bære nedover mot Kjensvatnet, var sikten dårlig og kreftene begynte å ta slutt. Paret bestemte seg derfor for å søke ly ved noen store steiner, som senere har fått navnet Stor-Nila steinene. Ved Stor-Nila steinene søkte de ly og ventet på at været skulle bli bedre. Men, til ingen nytte. Begge to omkom ved Stor-Nila steinene. Stor-Nila og Lill-Docka ble funnet 17. juni 1899. 18. juni 1899 ble Stor-Nila og Lill-Dockas kropper ble fraktet ned fra Stor-Nila steinene av bygdefolket i Leirskardalen; Hans Nilsen, Nils Andersen og Jens Jacobsen alle fra Meland, Gulle Hansen og Peder Jakobsen begge fra Leirskar, Petter Larsen fra Fjelldal, Endre Nilsen fra Finbak. Også Klemet Persson deltok ved transporten. Da Klemet kom fram til Stor-Nilas døde kropp fant han Stor-Nilas skinnsekk. Klemet undersøkte sekken og fant en pose med kaffe. Den tok Klemet med seg. Klemet kjøpte dessuten kaffekjelen og to små messingdåser som Stor-Nila hadde med seg. Klemet betalte 1,50 kroner for tingene.

Stor-Nila og Lill-Docka ble begravd ved Korgen kirkegård 20. juni 1899. Det er ingen gravstein som viser hvor de ligger, men det skal være i samme område som Klemtes gravstein fortsatt står.

Johannes kjøper Vollen til Klemet og Anna

Johannes emigrerte til Amerika. 30. mai 1900 seilte han med Allan Line fra Trondheim. Målet var Lamberton i Minnesota. I 1914 kom han tilbake til Leirskardalen og kjøpte gården, Vollen, slik at Klemet og Anna kunne bo der på sine gamle dager, sammen med Klemets datter Anna Carolina og svigersønn Peder Forsbakk og fem barnebarn, Martin Kristoffer, Jenny Almine, Borghild Andrea, Aslaug Marie og Peder Olai.

Det tømrede tilbygget ved Klemethelleren ble revet, og Klemet og Anna flyttet til Vollen. Klemets helse ble stadig dårligere og han døde i 1915. Anna Maria døde i 1923.

Klemethelleren restaurert og deretter sprengt

Klemethelleren ble restaurert på 1970-tallet og åpnet for fjellfolk ved en offisiell tilstelning 8. september 1979. Ildsjelene for restaureringen var Ole Tverå, Karl Evjen og Torkill Valåmo, de to første fra Leirskardalen.

Den 28. mai 1994 ble Klemethelleren sprengt. Et historisk og verdifullt samisk kulturminne ble tilintetgjort. Klemethelleren er ødelagt, muligens for alltid. Men historien om Klemet og Anna lever i beste velgående og skal aldri glemmes.

Ført i pennen av

Artikkelen er ført i pennen av Dag Brygfjell og Birger Ekerlid august 2022, på oppdrag fra Okstindan natur- og kulturpark.

Videre navigering

Du kan gå tilbake til Visit Helgeland

Du kan lese mer om Klemet og Anna her

Boka, I gränslandet, skrevet av Karl Andersson, kan du kjøpe ved å benytte deg av dette kontaktskjemaet